Ero Karlsen debuterer med en sprikende, men slett ikke talentløs roman som gjør deg litt uggen.
«Bodø» heter den, og det er der det skjer - selv om det ikke skjer så mye. Ståle har vært ute av byen de siste årene, og blir tilfeldigvis med på en utflytende nyttårsfest med gamle venner.
Parallelt flettes et annet tidsplan fra den tidligere skoletiden inn.
Dette dreier seg blant annet om en som heter Linn, som både Ståle og en gammel kamerat må ha vært opptatt av. Ero Karlsen behersker et visst stilistisk nivå, men sidene fylles av for mange observasjoner og uttalelser som tilsynelatende ikke gjør inntrykk på noen. Den lettere apatiske hovedpersonen utviser riktignok et visst engasjement når det gjelder å ta avstand fra sin egen påtatthet. Romanen står tidvis i fare for å vippe over i en ren saus av klisjémessig hasjrøyking og lysbrytninger i melkeglasset.
Samtidig er mange scener, situasjoner og landskaper godt fanget opp. Romanen klarer å formidle et voksende ubehag som topper seg i småguffen angst. Det er et eller annet med Ståle også. Etter hvert antydes det at han prøver å holde en form for mental forstyrrelse eller aggresjon i sjakk. Men det skjer for lite med relasjonene og romanstoffet, og tomgangsprosjektet blir ikke slående nok.
Like fullt kan Ero Karlsens observasjonsevne godt komme til sin rett om han skriver noe som det kjennes mer nødvendig å lese.
SUSANNE HEDEMANN HIORTH