Mystikk og mørke gjerninger

Jurister har en unik utkikksplass til tvilsomme, mørke og kriminelle gjerninger. Merkelig at ikke flere skrivetrengte sådanne bruker det de får kjennskap til, som råmateriale for spenningsbøker.

Bjørn Erik Thon gjør det, og hans tredje kriminalroman, «Den enes død», er en klar forbedring.

Intrigen og historien er fjellstø og troverdig. Litt verre er det med gjennomgangsfiguren, advokat Petter Balke.

Han er en genreriktig problematisk helt som har litt mer flaks enn fortjent i forhold til de riskene han tar. Heldigvis har Thon sløyfet alkoholproblemer.

Til gjengjeld er Balke rimelig svak for eks-kona fordi han er alene hjemme og redd for å bli skilt igjen.

Øker tempoet

Boken lunter i pent, pyntelig driv uten nevneverdig trøkk, og leseren snur snilt side etter side.

Beskrivelsen av innbruddet i likkjelleren på Aker sykehus og taggingen av et lik oppi en kiste, kunne like gjerne vært skildringen av et kvikt kaffeslabberas. Men slutten byr på massivt driv og tempoøkning og er forrykende. Handlingen spinner rundt en av verdens viktigste vekstnæringer, menneskesmugling.

Det starter med en prektig, karismatisk kristelig jurist i Utlendingsdirektoratet som faren finner død, hengende i et tau.

Foreldrene hyrer Petter Balke for å finne ut hva som har skjedd. Dødsfallet henger sammen med sønnens jobb i UDI og hans skjulte homofile legning. Sporene leder fram til en likesinnet kollega og til Tyrkia. Hvorfor slipper så mange tyrkere inn i kongeriket til tross for juristenes og direktoratets uttalte hardlinerpraksis?

Thons beste så langt.

BERIT KOBRO