Det slår varme opp fra sidene i Unni Wikans siste bok. En kjærlighet til menneskene i Kairos bakgater.
Gjennom 35 år har den norske sosialantropologen Unni Wikan reist til Egypt og hatt lange opphold i Kairos fattigkvarter.
Mye har forandret seg underveis.
Unni Wikan har fulgt flere familier gjennom tre ulike regimer, under presidentene Gamal Abdul Nasser, Anwar Sadat og Hosni Mubarak.
Regimene har vært «en alen av samme stykke - maktglade, egenmektige, svikefulle», skriver Wikan i «Medmennesker».
Rå og skarp
Det er perspektivet til de alminnelige, fattige menneskene og især kvinnene som kommer fram i denne boken - som kan sies å være et punktum for denne selvstendige og frittalende professorens lange forskning i Kairo.
Kvinnenes liv har ikke gått fremover disse tiårene. Her er krasse formuleringer, rå beskrivelser og skarpe observasjoner av fundamentalismen.
Wikan kom til Kairo som student i 1969 og fikk innpass hos Umm Ali - en mor som fikk åtte barn og formidlet kontakten til sitt eget nettverk. Wikan fikk direkte kontakt, hun snakket arabisk med alle fra starten av og har aldri brukt tolk.
Bevegende
Antallet familier og mennesker har økt ettersom nye generasjoner har kommet til i Wikans nettverk.
Hennes første 17 familier utgjør i dag 33 familier i seks ulike strøk i Kairo. Men især er det Umm Ali og hennes familie som tett beskrives, samt andre menneskeskjebner. Det er en bevegende historie som Wikan fremstiller i rolig tempo og i stor detalj.
Unni Wikan spør seg til slutt: «Hva har jeg så gitt Umm Ali for alt hun har gitt meg?»
Stort sett bare «mitt vennskap», svarer Wikan beskjedent.
Til studenter og alminnelige lesere har Wikan gitt et enestående forskningsarbeid - formidlet velskrevet med bred penn.
GURI HJELTNES