None
Til tider morsomt også. Likevel blir dette bare enda en smått selvhøytidelig fotballbiografi uten nødvendig substans.
Henning Berg ville bidra til en ærlig bok da han inviterte forfatteren inn på tampen av karrieren. Men ærlighet er ingen enkel sak, her kreves både selvinnsikt og selvransakelse i tilnærmingen til stoffet, og Berg kommer til kort. Han overmannes av sitt behov for å ha rett til slutt, akkurat som på banen, og dermed stopper ærligheten opp før vi er kommet ordentlig i gang.
Samtidig gripes Førsund litt for mye av omgivelsene, av personene rundt, og slik blir det hele litt for viktig for ham, litt for uviktig og utenpå for meg som leser, og derfor får jeg nå og da lyst til å gjøre som Myggen gjør i boken når det private blir i overkant pludrete og selvsentrert: å snakke om noe annet. Skihopping, for eksempel.
Fotballspillere blir sure når de settes ut av laget. Fotballmanagere blir sinte når spillere ikke gjør jobben sin. Fotballkoner shopper og trener og ser godt ut. Og alle sammen tjener penger. Mye penger. Vi vet dette nå. Men hva med livet i seg selv? Hva med samfunnene de lever i? Hva med sammenhengene og forskjellene? Det er mye slikt jeg savner når det først handler om bok.
Kan hende er jeg ingen god leser. Kan hende forventer jeg for mye. Men kan hende er det bare slik at en god fotballkarriere ikke nødvendigvis blir en god bok.
Likevel er Førsunds møte med Berg den beste av norske bøker i denne genren. Uten at det sier noe som helst.
TRULS DÆHLI