None
Denne gangen skriver han om ungdommer igjen, slik han gjorde som banebrytende journalist på sekstitallet. Charlotte Simmons kommer fra en liten fjellby i North Carolina og begynner på et prestisjeuniversitet. Hun er bokens sentrum, som straks støter på en håndfull karakterer som representerer forskjellige amerikanske klisjeer.
Fascinerende
Wolfes varemerke, den enorme detaljrikdommen, er både bokens fordel og problem. På den ene siden er det fascinerende med de presise beskrivelsene av mennesker, miljø og språk, men han lar lite stå åpent, det mer eller mindre bankes inn i hodet på leseren.
Han kan finne på å bruke 40 sider på en setting, hvor man etter en side har skjønt poenget, det er så man får lyst til å skrike ut at man har skjønt det nå.
Boken tar for seg et besynderlig utdanningssystem der et sett med til dels mystiske koder er langt viktigere enn elevenes kunnskaper. Interessant og heldigvis relativt eksotisk for oss, og det liten tvil om at Wolfe selv er en smule sjokkert over det han har funnet ut i sitt forarbeid til boken. Karakterkonstruksjonene er i så måte effektive og en smule karikerte, der de representerer vidt forskjellige ytterpunkter, som alle av forskjellige grunner får en relasjon til Charlotte.
Nær det patetiske
En bok fra Tom Wolfe er en begivenhet, det går år mellom hver og han er en betydelig skikkelse i det amerikanske litterære landskapet. «I am Charlotte Simmons» har blitt en noe pussig bok fra den aldrende forfatteren, som tidligere har skrevet om fenomener som følger han i alder, mens han nå for første gang siden han selv var ung tar for seg et ungt miljø.
Han får ikke helt til å blåse liv i alle karakterene, samtidig så er han utrolig god på å skape en superrealistisk ramme der ingen detaljer er for små, men det er ikke til å komme ifra at enkelte passasjer er farlig nær det patetiske.
Morten Abrahamsen