Finlandssvenske Monika Fagerholms bok «Diva» vakte oppsikt etter at den kom i 1998, og det er prisverdig at den nå presenteres på upåklagelig norsk, for nye lesere som ikke har snublet over den. «Diva» er fortellingen til Diva (ja da, det heter hun), som er «tretten, nesten fjorten».
Skjønt «fortelle» er ikke dekkende for hva Diva driver på med, det handler om å sanse, reflektere, fantasere uhemmet og bevege seg frimodig rundt i verden.
Verden er forstaden Värtbyhamn og omegn, som befolkes av hockeymødre, humanister og usedvanlige unge mennesker - pluss en forfattermor og brødrene Storebjørn og Mellombjørn i en blokkleilighet. Her betraktes alt med et særegent blikk. For Diva etablerer sin egen sjargong og tidsregning. Romanen nærmest snurrer rundt og rundt, der den sirkler inn sine øyeblikk igjen og igjen - og tviholder på en tilstand på terskelen til voksenverdenen. Dette resulterer i utallige gjentagelser og masse fiksfakserier, i en fantasifull miks som aldri virker påtatt. Her får den noe upålitelige tenåringsjenta styre sitt eget boblende univers, mens den rystende følelseskarusellen går i full fart. Glimtvis rommer romanen såpass sprenglærde referanser at den også kan leses som et forsøk på å gjenopplive - og gjenoppleve - stunden da alt var mulig og det etterlengtede voksenlivet virket uendelig fjernt. Jeg klarer ikke å beskrive denne fantastiske boken utførlig. Du må lese den selv.
SUSANNE HEDEMANN HIORTH