Ambisiøs debutant som nær drukner i sine egne ord.
Førti år gamle Petter kommer hjem etter lang tid i utlandet for å rydde i sine foreldres dødsbo. Hjemkomsten fører ham også sammen med en flokk gamle kamerater, som han tilbringer noen dager med i den norske fjellheimen. På en turisthytte kommer Petter over et bitte lite fotografi av en kvinne, og blir besatt av tanken på å finne henne. Slik starter en reise på både det indre og det ytre plan for den lett middelaldrende hovedpersonen. En reise som inkluderer de arketypiske elementene tap, lengsel, erobring og gradvis erkjennelse.
Det meste skulle med andre ord ligge til rette for en spennende roman, men dessverre: Forfatteren blir sin egen verste fiende. Han pøser på med en ordflom der leseren i et eneste kjør blir nedrent av akademiske refleksjoner, litterære referanser og ytre beskrivelser som til stadighet kommer i veien for den egentlige fortellingen.
Altfor mye skal med, og det gjør det ikke stort bedre at både forfatteren og hans skikkelser i lange partier snakker i gåter og stive setninger som dette: «Biter av tid og rom ligger igjen når historien løftes opp fra den virkeligheten som skapte den. Små biter, store biter, hele personer: Borte vekk eller i hvert fall ute av syne.» Interessant nok, for så vidt, men litteratur kan det vel neppe kalles. Denne debutboken er nok et eksempel på at det er forskjell på å kunne skrive og å være en god historieforteller.
SINDRE HOVDENAKK