Det merkes umiddelbart når teksten mener alvor og skaper seg rom på egen hånd. Stig Larssons mosaiske språkføringer nekter å være litterær underholdning.
Her flyter sansningsfelt, fantasi, språklek og jeg-identitet sammen og danner uforutsigbare linjer og landskap i en søkende, skiftende, aldri ferdigskapt tekstvirkelighet. I syv samlinger fra debuten i 1981 og til 1992 skjer utforskningen i en prosapoetisk stil.
Diktene er nedslagsfelt for et mangfold av refleksjoner, sansninger og beskrivelser, utformingen rytmisk utvungen og selvfølgelig leken. Tankevekkende og fantastiske på samme tid utfordrer de våre standardiserte forestillingsvaner, problematiserer jeg'et og personbegrepet, undersøker kreativiteten og fantasiens forutsetninger og reflekterer over skrivingen og fortolkningens områder. Og de fullføres med en sjelden intuitiv sikkerhet.
Fra og med -93 utvider Larsson til en viss gradformat og stil med lengre, mer komplekse tekster som erkjennelsesmessige møtesteder for essayistiske anslag, tydeligere biografiske føringer, personlige digresjoner, parentetiske metakommentarer osv. Dette virker som en naturlig genrefrigjort videreføring av forfatterskapet. Lesbarheten reduseres kanskje, men tekstene blir ikke nødvendigvis mindre betydelige. Espen Stuelands gjendiktning av denne for Sverige og Norden sentrale forfatteren er en gledelig begivenhet. Det er et grundig arbeid. Svært få steder leter man etter bedre norske ord. Stuelands fyldige etterord, og Horace Engdahls forord, er ekstrabonuser.
ARNE HUGO STØLAN