Meningen med livet har brutt sammen. Men man kan alltid pirke etter glasskår i gjørma og sette dem sammen til for eksempel gode dikt.
Kosovoalbanske Ismet Januzajs intelligente forsøk på å reformulere en biografisk og nasjonal katastrofe gjør inntrykk. Med basis i grunnformelen «utgangspunktets landskap» søker han bilder og strofer som kan assimilere opplevelser fra hjemlandet med løpende inntrykk fra livet «her i nord».... «/Det er gunstigere for meg å leve/i mitt eget helvete/enn å dø i ditt paradis/» ... sier han, adressert til sitt nye vertskap.
En stor uro ligger og dirrer under alle disse diktene, der en uhyre var og følsom sansning ikles ettertankens ofte dystre, men også gjenstridige lys. Han sammenligner den bl.a. med «en fruktbar kvinne/som nekter å bli sterilisert»/. I diktet «En vanskelig oppgave» formidler dette hvileløse, identitetssøkende dikter-jeget noen grunnleggende paradokser hele samlingen har tatt innover seg: ... «Å kunne danse, når jeg mangler kropp/Være avslappet idet jeg blir drept/Å føle meg hjemme når jeg er en fremmed».
Slike direkte, nakne dikt rammer godt. Andre tyngre, mer pompøse dikt med forslitte genitivskonstruksjoner («glemselens bredd»; «evighetens ørken»; utilgjengelighetens galakser») trekker ned. Men dette er ingen lettvint diktsamling. Mange dikt krever gjentatte gjennomlesninger. De aller fleste fortjener det også.
Arne Hugo Stølan