Det er lett å merke på Arne Lygres prosa at han tidligere har skrevet dramatikk. Det er lett å merke på Arne Lygres prosa at han tidligere har skrevet dramatikk.
Det er i de korthugne, på overflaten trivielle, men uhyre uttrykksfulle dialogene han på suverent vis makter å dra ut essensen i en situasjon, og så gjerne vippe den over i en helt annen toneart enn leseren forventer, ofte også i kontrast til den stemningen han selv anslår i den sammenbindende teksten.
Teksten i novellesamlingen «Tid inne», som nylig ble innstilt til Brageprisen, virker «moderne» på den måten flere av våre yngre forfattere liker å utforske virkeligheten, i Trude Marsteins formulering: «Å få vite mest mulig om minst mulig».
Finstilt
Det er altså begrensede tablåer Lygre tegner opp, alt fra en halvsides stemningsskisse til mer utførlige beskrivelser av episoder, for eksempel på en reise. Men med dramatikerens finstilte øre fanger han selv de små situasjoners konfliktfylte følelseskaos, og poesi.
Det dreier seg om menneskets famling i retning av sine medmennesker, for å oppnå kontakt, en refleksjon av seg selv, kanskje til og med kjærlighet.
Noen av situasjonene befolkes av samme personer og antyder en utvikling. Men dette er ikke gjennomført. Isolasjons-/kontaktbehovstemaet er det som binder disse lavmælte, men sterke og fint gjennomarbeidede tekstene sammen.
KNUT FALDBAKKEN