Tove Myhre debuterer med jordnære og fargerike dikt som opprettholder forundringen og spenningen i hverdagslivet. Tove Myhre debuterer med jordnære og fargerike dikt som opprettholder forundringen og spenningen i hverdagslivet.
Myhre henter inspirasjon fra de mest trivielle situasjoner: et digitalur som viser 7.03 (DA skal vi kysse/elske...); Mummi-bøkene; lilledatteren som forstyrrer mamma i diktlesningen; en rød stol; en rød sykkel.
Hun lager trelinjersdikt for årets måneder og sammenligner seg med et mangetydig lekeloft. Eller hun drar oss ut i natten på riksvei 91 mellom Fagernes og Lyngseidet i Troms, med fergeleier og mørke bergvegger. Myhre er både sår og sær, sanselig og subjektiv, vidsynt og vis. Hun byr på seg selv og lar det stå til, i beste Eva Jensen-stil. Hun fargelegger ukedagene (i diktet «Suite for veke sju, hysj!»), gir liv til søster sorg og ender opp i en tom garasje med vindens ul og fire blomsterpotter med fjorårsjord.
Men av og til sniker det seg inn en følelse av at Myhres talent er mer knyttet til prosaen enn poesien. Når hun renskjærer tekstene, blir boksidene veldig nakne. Det skal bli spennende å se hva hun varter opp med i fortsettelsen.
ARNE HUGO STØLAN