Et skikkelig stykke sagalitteratur i moderne språkform. Underholdende nok, men med et visst preg av guttebok. Et skikkelig stykke sagalitteratur i moderne språkform. Underholdende nok, men med et visst preg av guttebok.
Det er spennende når moderne forfattere griper tilbake til sagadiktningen og vikingtiden, for å finne stoff til sitt eget forfatterskap.
Velkjent
Roy Jacobsens mesterlige roman fra i fjor, «Frost», er et av de aller beste eksemplene på hvor vellykket et slikt møte mellom gammel tid og ny diktning kan være. Jørgen Gunnerud har for sin del latt seg inspirere av islendingesagaen om Håvard Isfjording, når han i høstens bok for første gang forlater krimgenren.
Grunnhandlingen er svært velkjent i all sin klassiske enkelthet: Den frie odelsbondens opprør mot en tyrannisk høvding og konsekvensene det medfører å hevde æres- og ættefølelsen mot overmakten.
Det er den unge generasjonen, Håvards sønn Olav, som er den bevegende kraft.
Han setter handlingen i gang og må selv ta de katastrofale konsekvensene av det. Mens hans mor Bjargøy får rollen som den slu bakkvinnen.
Til syvende og sist er det likevel gamlefar Håvard selv som må hevde sin rett, kvesse våpnene og fronte slektens krav om rettferdighet.
Slik blir dette også en beretning om menn - og kvinner - som trer i karakter, mens det bygger seg opp til det avgjørende møtet på tinget.
På veien dit får vi våre rikelige doser av sverdgny, øksesving, buksprett og generell råskap.
Forfatteren mestrer nok ikke balansen mellom det korthogde og det banale til absolutt fullkommenhet. Men han skal ha ros for fortellergleden og dristigheten.
SINDRE HOVDENAKK