Denne gangen handler det om Johannes, som vender hjem etter seks år. En tid han blant annet har brukt til å være i de fredsbevarende styrkene i Bosnia.
Boken er full av fortid som tærer på de impliserte. Johannes' familie er som klippet ut av en gresk tragedie, og årene på Balkan har heller ikke gjort ham godt.
Småsamfunnet han dro fra, er ikke til å kjenne igjen; her har alle blitt rike, det drikkes drinker, og ingen slåss i fylla. Beskrivelsen av det moderne småsamfunnet er presis og levende, men også litt skummel. For det er nødt til å være for godt til å være sant, i beste «Twin Peaks»-stil.
Midt oppe i dette returnerer Johannes, fordi han mest av alt ønsker «å leve et anstendig liv.» Halberg drar virkelig til med fortidens synder her. Alle har et eller annet innestengt og undertrykt, og det føles på ingen måte som en bok der en lykkelig slutt er en opsjon. Flere av karakterene ønsker nå rydde opp i alt det gamle rotet, men gjør det egentlig bare enda verre.
Ingen lystig bok, med andre ord, men det er besettende lesning. En lumsk opplevelse, i en lavmælt stil, om et dalføre hvor finværet ikke varmer, med en hovedperson som både fysisk og psykisk blir hjemsøkt av episoder fra Bosnia og bygda.
Helt knirkefritt er det dog ikke. For selv om flere av karakterene har seriøse problemer med å prate med hverandre, så kan ikke det forklare at en del dialog er hakkende. I tillegg virker avslutningen litt overflødig i en bok som virkelig stuper inn i handlingen fra første side.
Heldigvis blir dette bare som små arr i en ellers intens og verdifull leseropplevelse.
MORTEN ABRAHAMSEN