Av
«ER wi so? VEXTAR bolgjande/i ord som var?» Et betimelig spørsmål, stilt i året 2480, på høyteknologilandskapet organic 14.6, av en poetisk anlagt «arbeidsformann» med nanofingre, en mild sjef for åtte funksjonskropper forgrenet til 123 robotarbeidere.
Øyvind Rimbereid går nye veier i utforskningen av viktige konfliktområder mellom mennesker og samfunn. Over halve samlingen føres på et slags post-oljealder «Newspeak», et konstruert fremtidsspråk med brokker av nynorsk, gammelnorsk, kvasi-engelsk, tekno, storskriftsord og sms-språk.
Settingen er like ens orwelsk: autoritær/totalitær/storkapitalistisk statsdannelse, arbeiderkastesystem, samfunnsliv der høyteknologien har seiret og egenfantasi er straffbart. Og en Big Sister, Mrs. Chan, som beordrer en skjebnesvanger omstrukturering av hovedpersonens arbeidsliv, fra gode trygge 14.6 til pipelines i dypet av SEIFA BOTTEN, omdøpt Solaris.
En liten, men talende navnekorrigering. Det ligger en svart parodisk tone under dette dikter-jeg'ets i våre ører bablende fremføring av arbeidsglede og fremmedgjøring, hans hverdagsfilosoferinger og sykebesøk. (Diagnosen viser «defect i venstr phantomic breynbark, ein noko for staerk production af eigne picts». Og når Rimbereid i fortsettelsen lar dikt på kav stavangersk sette fremtidsperspektivene inn i nåtid, viser han igjen hvilken allsidig, musikalsk og stilistisk kresen lyriker han er.