I disse ordrike Hamsun-biografienes tid leverer Gerd Høst en bitte liten rar bok, hun skriver om sine minner fra to år i Berlin hvor hun ble kjent med Ellinor Hamsun, en av Knut Hamsuns døtre.
Det er på mange vis en bevegende bok, om årene 1937-39. Gerd Høst arbeidet som skuespiller ved Deutsches Theater, mens Ellinor Hamsun skulle bli skuespiller i Berlin, hun gikk på Lilly Ackermanns teaterskole. De mange private teaterskolene i Tyskland trakk til seg en mengde talenter.
Mens de offisielle teaterskolene var fulle av nazistisk propaganda, fantes det fortsatt frihet og åpenhet ved de private. Verdensmetropolen Berlin trakk ennå til seg kunstnere og intellektuelle, og Gerd Høst tegner skisser av en rekke personer, Arild Fearnley, Tore Hamsun, Max Tau, Ellinor Hamsuns ungdomskjæreste Kaare Albert. Mest bevegende er kanskje portrettet av Høsts jødiske vertinne, Mutti, Henriette Rothenstein.
En dag oppdaget Høst en ung pike som satt helt alene på det stappfulle spisestedet Mehlgarten.
Hun spiste og drakk godt. Piken tømte til sist et stort krus øl og gikk. Det var Ellinor Hamsun.
Vennskapet og den sporadiske kontakten de to fikk, er rørende skildret. Ellinor ville så gjerne gjøre dem hjemme på Nørholm stolte, hun var opptatt av sitt vakre barndomshjem, men åpenbart knuget av det store geni. Gerd Høst har forsøkt å spore opp alle dem som må ha kjent Ellinor Hamsun disse årene, og forteller om enhver småbit som er plukket opp fra brev og telefonsamtaler.
Ellinor Hamsun betrodde Høst om sine betydelig spiseforstyrrelser.
Hun var alltid sulten, hun spiste og drakk og kastet det opp igjen. Skjebnen til Ellinor gikk bare en vei, nedover.
Hun slo seg sammen med regissøren Richard Schneider-Edenkoben og håpet å få roller hos ham. Krigen satte en stopper. Gerd Høst dro hjem til Norge, Ellinor forble i Tyskland, syk og isolert.
Tilbake i Norge etter krigen fikk broren Arild Hamsun henne innlagt for alkoholisme, Ellinor Hamsun ble lobotomert og kom til å bo ensom i Danmark i 34 år
Boken er både rotete og udisiplinert, men sjarmerende med sin personlige tone. Absolutt verdt å lese!
GURI HJELTNES