Handlingen er lagt til Tyskland, og hovedperson er en rynkefri eiendomsmagnat, i det minste innledningsvis. Hamburg dirrer av varme og har gjort det lenge. Thomas Mader sover lite og går desto mer. Den middelaldrende, svært velhavende mannen bruker bena som en slags manisk terapi. Lange turer med rask gange, på kryss og tvers i storbyen, men først og fremst rundt og rundt i den lokale parken, hjelper både mot vond rygg og andre former for smerte.
Det er Thomas selv som forteller, og vi vet ikke helt om vi stoler på ham, men vi lytter mer enn gjerne. Ambjørnsen legger ordene i munnen hans med stor språklig følsomhet. Lange setninger slanger seg av gårde, tar avstikkere hit og dit, biter seg til slutt i halen eller slår med ett over i en ny stemning, en ny betydning.
Og mellom de lange ordrekkene, korte, brå innskudd. Taktskiftene spiller på lag med meningsplanet, Thomas bygger opp et resonnement eller stemningsbilde og slår så kontra, tidvis brutalt, ofte med et ikke ubetydelig glimt i øyet.Fortellingen er konsis, ujålete og gir samtidig leseren en følelse av noe uangripelig.
Mens eiendomsmagnaten går og går, drikker og drikker (stort sett mineralvann), dusjer og dusjer igjen, vokser det frem et manns- og tidsportrett som uten de store faktene utforsker eksistensiell tomhet, likegyldighet, skam og selvbedrag.
Og midt i det repetitive er det likevel en bevegelse, et seigt skred mot en dramatisk finale leseren skjønner må komme, men ikke kan forutsi.
Beretningen om en næringslivstopp som en dag plutselig skifter fra lys dress til hawaiiskjorte og shorts, om skjebnene i Innocentia Park, er mørk, men også levende god lesning.
TONE VELLDAL