Jon Ståle Ritland viser fra første bokstav at han kan kunsten å skrive poesi man ikke blir ferdig med.
Med utgangspunkt i arvestoffets fire baser adenin (A), guanin (G), cytosin (C) og thymin (T) spinner han uforutsigbare tekstnett i skjæringspunktene mellom biokjemi, anatomi, evolusjonshistorie, språkfilosofi og politikk/samfunn. Bolkinndelingene «Intron», «Genesis», «Mutasjoner» og «Metastaser» gir en antydning om samlingens vingespenn, og mange enkeltdikts tredelinger med venstrestilt, midtstilt og høyrestilt tekst åpner for utallige og høyst ulike lesninger.
Innenfor en og samme tekstside legges det ut assosiasjonsspor innbefattende så vidt forskjellige størrelser som sauen Dolly, mytiske Promethevs, Darwin, og den kunstig/magisk frembrakte menneskeskikkelsen Golem. Eller Dødehavsrullene, sommerfuglpuppen og «CT-scanningens kalligrafi».
Når så vi sist noe tilsvarende i en norsk poesidebut? Hver ny lesning bringer nye opplevelser. Denne boken er et eminent eksempel på hvilken språkkraft som kan utløses når en fagmanns mangfoldige kunnskaper tilføres eksistensielt alvor og drives kompetent inn i skjønnlitterære rom.
ARNE HUGO STØLAN