Sympatisk

Dette er Klaus Hagerups femte ungdomsbok med Markus i hovedrollen. Dette er Klaus Hagerups femte ungdomsbok med Markus i hovedrollen.

Fjortenåringen Markus er fortsatt av den legning at han tror det meste går galt; oftest får han hjelp av sin bestekompis Sigmund og venninnene Ellen Christine og Mona, men denne gangen er det verre. Faren, Mons, har nemlig ordnet det slik at de to skal bo tre måneder på Lanzarote.

Dermed må han klare seg helt uten støtte og sufflering fra sine gode venner, noe han kunne ha trengt, da det nesten umiddelbart går temmelig galt på vulkanøya. Det eneste han har å støtte seg til, er e-postkorrespondanse med de tre i Norge og et par pussige voksenskikkelser.

For alle dem som har lest bøkene om denne trivelige, men noe sosialt udyktige gutten, er det svært kjent territorium. Markus må først håndtere en ny situasjon, underveis støter han på kjipe folk som prøver å få han til å dumme seg mest mulig ut, før det løses i et klimaks der lure triks og en del flaks redder vår lille helt.

Forrige bok var ikke helt vellykket med sin bruk av hip-hop, hvilket virket fremmed både på karakterer og forfatter; denne gang dreier det seg om den noe mer jordnære musikkformen karaoke, noe som passer langt bedre.

Til tross for en snikende følelse av at det begynner å bli en smule repetitivt, så fungerer det ganske bra denne gangen. Markus og Mons må tross alt forholde seg til noe helt nytt, et annet land, og det blir ganske morsomt.

Bikarakterene er passe rare og funksjonelle i historien, mens pappa Mons takler sin kommende 50-årsdag på en kledelig håpløs måte. «Markus og karaokekongen» er en ytterst sympatisk bok, men veldig spennende blir den aldri.