Et mesterstykke

På en høstgrå oktoberdag setter en 101 år gammel farskapshistorie dagsorden i samtlige norske medier. Ikke så rart, kanskje, når det er kong Olavs herkomst forfatteren setter spørsmålstegn ved.

Føy i tillegg til ingredienser som homofili, anoreksi, psykiske problemer og ryktene om kongelig innblanding i et selvmord.

Jo da. Pikanteriene i Tor Bomann-Larsens bind to av biografien om kong Haakon og dronning Maud er nok til å holde samtalen rundt kantinebord og middagsbord i gang et par dager til.

I tillegg er det viktig og riktig at indisierekken som antyder at en engelsk baron kan være kong Olavs far, blir offentlig kjent. Bomann-Larsen fortjener ros for arkivgravingen som har gjort dette mulig. Enda mer imponerende er måten han håndterer materialet på.

Her er ingen bombastiske konklusjoner, ingen skråsikre slutninger. Bomann-Larsen bringer frem faktaene. Han vekter dem. Han trekker frem det som taler for, det som taler imot. Og han legger tilsynelatende ingen prestisje i at du som leser nødvendigvis skal dele hans tolkning.

Slik jobber en forfatter og historiker av stort format.

Likevel er det ikke dette som gjør at jeg uten å nøle kaller denne boken et mesterstykke innen sin genre. Det som hever denne boken opp mot biografiens stjernehimmel, er at forfatteren makter å ivareta denne samme kvaliteten side etter side, kapittel etter kapittel - helt til mål.

Med sin konsise og noen ganger smilfremkallende språkkunst formidler han et detaljspekket drama på flere plan om Norges selvstendighet. Hva som skjedde rundt det kongelige frokostbord på Amalienborg, blir i Bomann-Larsens fortelling like relevant for Norges skjebne som Christian Michelsens kortvarige og geniale statsmannskunst. Et innbilt svangerskap hos en kvinne uten eggstokker i Serbia blir plutselig relevant for historien, på samme vis som prinsesse Mauds bordplassering ved et keiserlig taffel blir det.

I denne veven av stort og smått, viktig og uviktig, klarer Bomann-Larsen det han ikke lyktes med i sitt første bind: Her fremstår Haakon og Maud som de sentrale skikkelsene, ikke som perifere personer i et stort spill.

Utvilsomt får Bomann-Larsen hjelp av at begivenhetene automatisk plasserer dem mer i sentrum. Men dette bindet har i tillegg stringens og klarhet - en gjennomført vilje til prioritering - som ikke var til stede i samme monn sist. Aller mest illustrerende blir dette i skildringen av prins Carl - lillebror, prins og ganske middelmådig marineoffiser. I 1904 blir han ansett som uskikket til å få sin egen kommando, og den russiske tsar avfeier ham som «treg og ubetydelig». I 1905 er han Norges nye konge, etter å ha lagt en vei mot tronen som viste seg å være mer fremsynt enn veiene hans kongelige slektninger og norske politikere ville gå.

Læringskurven for den vordende konge var bratt, og fremstillingen av hvordan han vokste inn i oppgaven, er meget god.

Bind én var en noe haltende start. Bind to, det som her anmeldes, er ypperlig. Fortsetter Bomann-Larsen i samme stil, kommer de tre bøkene samlet til å være et storverk innenfor norsk biografisk litteratur.

En som helt sikkert vil lese både dette og neste bind grundig, er kong Harald. Ikke bare har han åpnet opp egne arkiver og skaffet forfatteren adgang til mange lukkede rom i utenlandske slott. Han har også gjort det uten å legge en eneste føring for Bomann-Larsens bruk av materialet.

For det fortjener også Kongen.