«Jeg kunne dirke opp dører, jeg kunne kjøre jernbanetog og håndtere våpen. Men det var ikke akkurat noe å stille opp med for en mann på 27 år som skulle tenke på fremtiden».
Krigen ga Gunnar Sønsteby en veldig god utdannelse i det å være «kjeltring». Men hva så? Kjakans meritter under 2. verdenskrig tåler gjenfortelling gang på gang. Han kunne håndtere våpen, skaffe sprengstoff til å sprenge en bygning på få timers varsel. Han fikset transporter, dekkleiligheter og fluktruter. Trolig kjente han godt til en likvidasjon eller to også. Oslo-gjengens aksjoner var viktige. Britiske kilder omtaler Kjakans «smartness og briljans».
Mindre kjent er hans karriere i etterkrigstiden. Arnfinn Moland, historiker og direktør ved Norges Hjemmefrontmuseum, har begitt seg ut på vågestykket å skrive om den høyst oppegående aktive pensjonist og aktør Gunnar Sønsteby. Modig og vanskelig. De to arbeidet sammen i den fine fjernsynsserien om Kjakan, Nr. 24, og forholdet mellom de to har vært nært i arbeidet med denne boken, uten at Moland problematiserer dette.
Beundrende minnebok
Moland presiserer at han ikke har skrevet en tradisjonell biografi, men at han vil gi et innblikk i de viktigste sidene av et rikt liv. Det er helgardering. Boken har blitt en beundrende minnebok. Målgruppen sies å være Sønstebys utallige venner og kontakter, alle som har hørt hans inspirerende foredrag gjennom femti år, og alle samfunnsinteresserte. Slik sett har vi her et sjeldent godt eksempel på en gjennomført hagiografi - en helgenbiografi. Fair enough. Som hagiografi scorer den topp; gjennomført positiv tittelbruk, språktone, tilnærming og mange prominente bilder.
Krigskapitlene er basert på fjernsynsmanuset, boken hadde tålt en noe fetere fremstilling av krigsår og krigshelten. Her må da Moland sitte på mye mer stoff. Men Molands ambisjon er å få fram hele Sønstebys karriere, altså etterkrigsårene. Sønstebys rastløshet etter krigsslutt kommer tydelig fram. Han vurderte å emigrere til USA, men reiste hjem etter utdanning ved Harvard og noen år i arbeid. Han drev med olje i USA og tilbake i Norge fortsatt olje, lobbyist og selvstendig konsulent.
I løpet av 18 viktige år ved Saugbrugsforeningen fant Sønsteby sin Anne-Karin, et ankerfeste i hans liv. Alle som har møtt dette aktive paret, blir sjarmert. Men likevel blir det litt beklemmende å lese Sønstebys kjærlighetsbrev, familietaler m.v. Moland kunne nok vært mer kritisk i sitt utvalg her og holdt litt distanse, men de viser andre sider ved Sønsteby.
Stort arkiv
Arnfinn Moland har hatt tilgang til Gunnar Sønstebys omfattende arkiv. Og her snakker vi om en skikkelig revisor som har tatt vare på alle bilag, alle hilsener; en som har dokumentert hele sitt liv, ethvert arbeidsforhold - ja, tilsynelatende hvert brev og notat. Originaldokumenter er alltid fascinerende, og Moland har latt seg friste til overmål.
Boken er full av firefargede faksimiler av brev, pass, diplomer, hilsninger og attester. Det er gøy i starten, men etter hvert blir det en overdokumentasjon av likegyldige papirer. Man lurer på - hva er utelatt av substansielle ting? I tillegg består teksten av ulike bokser og bolker med sitater og intervju. Samlet gir de ulike tekstbitene og faksimilene et oppstykket og fragmentert bilde.
Moland viser i mange avsnitt at han «kan» Sønsteby, gjennom små, gode observasjoner og analyser. Det savnes et sammenfattende grep noen steder, av all den innsikt Moland har fått gjennom å ha hatt privilegert adgang til Sønsteby selv og hans arkiver.
At Sønsteby har hatt mange talenter, det være seg å bistå industri, lage minnesteder over Knut Møyen, Churchill og bistå krigsinvalidene, er hevet over tvil. Kjakan selv står til terningkast 6. Men har ikke Sønsteby også vært en aktør uformelt i alle år - og er det fortsatt? Som hans kone sier et sted: «Gunnar kunne ha vært veddeløpshest eller regissør.»
Hesten er farten og uroen, regissøren tar kontroll og dirigerer.
GURI HJELTNES
Arnfinn Moland:
Gunnar Sønsteby
24 kapitler i
Kjakans liv
Orion 384 sider