Høy klasse

Med «Doppler» tar Erlend Loe enda et skritt inn i det fullkomment absurde. Resultatet er surrealistisk samtidskritikk av høy klasse. Loes beste bok siden «Naiv. Super».

Spørsmål: Hva gjør en vanlig mann når de trivielle hverdagene blir for mange og kravene om veltilpasset flinkhet for kvelende?

Svar: Han blir skoggangsmann.

I historien om Doppler møter vi en gjenkjennelig skikkelse fra Erlend Loes univers. Den etter hvert lett middelaldrende outsideren, som en vakker dag finner seg selv virvlet inn i en serie hendelser der ingenting går helt som planlagt. Aller minst forsøket på å leve et liv fullt ut på sine egne premisser. Når Doppler etter et fall på sykkelen bestemmer seg for å flytte ut i skogen, der hans nærmeste venn blir en elgkalv ved navn Bongo, er scenen satt for en serie absurd lattervekkende episoder, lynpresise iakttagelser om flinkhetens pris og ikke minst en perlerekke av munter-misantropiske refleksjoner. «Jeg liker ikke folk,» konkluderer Doppler et sted, til sin egen voldsomme lettelse. Men han skal snart få lære at prisen for å leve et liv på utsiden av samfunnets regler, er høyere enn det han kan betale ved hjelp av noen kilo elgkjøtt (Bongos mor). Det er fullt mulig å lese en rekke alvorlige temaer inn i denne boken: Farstap, mannlig identitetskrise - ja, til og med tidsriktig kapitalismekritikk er blant det som blir berørt.

Først og sist er likevel «Doppler» en heidundrende oppvisning i korthogd skrivekunst og et heroisk felttog mot flinkhetens tyranni. Det er håpløst og vi gir oss ikke!