Det finnes intet bemerkelsesverdig ved Bob Dylans første memoarbok, annet enn at det er Dylan selv som endelig letter litt på det mystiske sløret rundt sin egen person
Egentlig håper vi at Dylan har en joker i ermet til de to siste delene av sin memoarserie, ettersom den første mest av alt beviser at man ikke automatisk blir en god prosaforfatter med et utgangspunkt som gudbenådet låtskriver og historieforteller.
Bob Dylan har alltid vært en privat mann, et inntrykk som forsterkes her. Familien har vært hans hovedanliggende, og han sier faktisk her rett ut at han aldri har hatt en samfunnsmessig agenda, han har aldri hatt ambisjoner utover nettopp familien. Det er bare nok et bevis på at det alltid har vært samfunnet rundt som har forsøkt å pådytte Dylan rollen som sin generasjons store anfører - en opphøyet posisjon som han helt klart aldri har vært komfortabel med og som han avkrefter flere steder i denne boken. Denne selverkjennelsen - som sikkert vil falle mange selverklærte dylanologer tungt for brystet - er med velvillige øyne det mest oppsiktsvekkende med den første delen av hans memoarer.
Rotete
Ellers hegner Dylan tett om privatlivet og hendelser som har vært gjenstand for store diskusjoner rundt hans rolle både som person og artist (som sin berømte motorsykkelulykke, eller da han «bedro» sitt folk-miljø ved å gå elektrisk). Boken dreier seg i sterk grad om hans opplevelser tidlig på sekstitallet i New Yorks bohemstrøk Greenwich Village, der han la grunnlaget for sin karriere. Beskrivelsene her skjemmes ofte av flatt oppramsende, selvbevisst og pratesjuk prosa som ikke gir mange nye opplysninger. Boken er dessuten kronologisk rotete og mangler i all hovedsak tidfesting av de forskjellige hendelsene.
Tidsmessig gjør han også midtveis i boken et uforklarlig hopp frem til 1989 og innspillingen av den Daniel Lanois-produserte comeback-platen «Oh Mercy» - en passasje som er bokens beste, men som pulveriserer mye av fremdriften og forvirrer leseren.
Dylan virker litt mer fokusert - og atskillig mer inspirert - i bokens siste halvdel, der han skildrer hvordan han oppdaget sine store forbilder - Woody Guthrie, Ramblin' Jack Elliot og Robert Johnson, men hans begynnertid bokstavelig talt i skyggen av New Yorks hitfabrikk Brill Building blir aldri fascinerende for andre enn spesielt musikkinteresserte.
Oversetter Hans Marius Stormoen har tilsynelatende gjort en grei jobb og er heldigvis relativt sparsom med sitt dylanologisk korrekte språk (Club 7-sosiolekt med bruk av «spenn», «hypp», «greier», «kul», «stinn brakke», «sjappe», «gira», «streit» og så videre). Mistanken er ikke at Stormoen har hatt dårlig tid med oversettelsen, men at han ikke har hatt all verden av en bok å oversette. Forhåpentlig har «The Jokerman» mer på lager i neste del av sine memoarer.