Debutanten Marianne Røise Kielland tar et velkjent grep når hun presenterer sine lesere for flere ulike fortellerstemmer, for så å forene både persongalleri og tematikk.
Hun er heller ikke så veldig nyskapende når hun velger det smått kuriøse småbylandskapet som viktigste ytre univers, og krydrer det med mye fyll, bilkjøring, fordomsfullhet og sladderaktighet.
Likevel er dette et solid stykke litterært debutarbeid, idet forfatteren faktisk evner å løfte sine ganske lokale, innadvendte skildringer opp i filosofiske skylag.
Man blir kjent med Preben, Remi, Nina og Peer både gjennom deres hverdagsliv og deres tankefelt. De er unge og på leting etter livet. Samtidig strever de med å balansere drømmer mot plikter, uro mot stabilitet.
De leter etter sin egen stemme, slik en av dem stadig innleder sine skildringer med setningen «Hva skal man si?».
Og visst blir de både selvhøytidelige og pompøse innimellom - uten at selve romanen preges negativt. Språket er stort sett gjennomtenkt, skikkelig og pregnant, selv om det i sekvenser/metaforbruk kan bikke over mot det forutsigelige og smått kjedelige.
Mot slutten drives dramaet opp i fjerde gir, det blir litt heseblesende, man mister nesten taket og står i fare for å forvirres av at personene slynges tilsynelatende umotivert i hver sine nye retninger - akkurat når de endelig er blitt ført flinkt sammen.
MAY GRETHE LERUM