Edvin, hovedpersonen i Jens M. Johanssons romandebut, opplever det omvendte av de fleste middelaldrende menns mareritt: Plutselig en dag slutter han å elske sin kone.
Dette uventede sammenbruddet i en lykkelig - ja, rent frem idyllisk - tilværelse fremkaller en akutt analyserende sinnstilstand hos Edvin. Den vante, velkjente tilværelsen blir gjennomhullet av erindringer, fantasier og dagdrømmer.
Det dagligdagse oppleves som et teater som utspiller seg på ulike tidsplan, hvor han selv både er hovedaktør og spiller tilskuerrollen. Handlingen kan dermed bli liggende på grensen til det forvirrende, men måten forfatteren behersker sitt ekvilibristiske opplegg på, røper en begavet skribent.
Romanen er slett ikke krevende, den virker gjennomgående lettlest og underholdende. Kanskje til tider litt for lettlest og underholdende. Det er som om forfatteren ved sin behendighet står i fare for å svikte sitt egentlige tema, som jo er både alvorlig og relevant: Hva gjør vi med den store kjærligheten når den skifter karakter? Hvordan forbereder vi oss til omstillingen fra den lidenskapelige forelskelse til det stødige samlivets trygge hengivenhet uten de helt store følelsesutslag?
Johansson svinger innom slike problemstillinger. Hans observasjoner kan treffe så det svir. Han skriver usentimentalt og varmt om den modne kjærligheten.
Hans stil gjør det vanskelige lett å forstå. For lett? Av og til løper pennen av gårde ut i de tynneste digresjoner, og teksten blir lang. Men stadig sjarmerende. Velskrevet. God å lese.
KNUT FALDBAKKEN