Isabel Allendes forfatterskap er et av den vestlige verdens mest feirede. Rart da å lese i hennes erindringsbok «Mitt oppdiktede land» at fantasi har hun slett ikke.
Den er overflødig med en familie som hennes. Her er alle typer slektninger, fra den clairvoyante bestemoren som beveget bord med tankekraft, til faren som overlot moren til seg selv, pengelens og med tre små barn, og en kjærlig asketisk bestefar. Stygt sagt kan dette ses som «Åndenes hus» i dokumentarisk form.
Utgangspunktet er oppvekstfamilien som utgjør et brokete typegalleri. Derfra bærer det ut i Chile og verden. Landet er spesielt til å være Latin-Amerika, med kontinentets sterkeste demokratitradisjoner, et filosofisk og politisk interessert folk, som er til dels gravalvorlig, hardt arbeidende, med flirete machoholdninger og utvidede humorgen.
Klok og ydmyk
Allende er ydmyk og tilskriver sitt forfatterskap sin familiebakgrunn og sitt omflakkende liv. Som barn bodde hun i Peru, Libanon og Frankrike, og eksilet sendte henne til Venezuela og USA.
Stort sett er dette en sjarmerende, klok og ydmyk minnebok. De eksentriske navnene på matretter sier litt om nasjonalkarakteren: «panerte gærninger, hodeost, blodklubb, fritert hjerne, damefingre, dronningarm, nonnesukk, innsvøpte unger, hullete bukser og apehale».
Bånn ærlig er hun med sin hang til overdrivelser. Livet har gitt henne mye smerte, men språket hennes greier ikke helt å formidle den.
Derfor kan boken oppleves litt pludrete og overfladisk til tider. Men en god forteller er hun. Fin oversettelse av Risvikene.
BERIT KOBRO