Dette er Sigmund Jensens tredje novellesamling siden debuten for snart ti år siden med «Antikvarens datter.»
I «Gammaglimt» viser han stor novellekunst. Hver og en av de ni fortellingene er glimrende konstruert innenfor det korte formatet.
Dog er flere av dem på godt og vel tyve sider, men de er så definitivt noveller, her er det ingen følelse av en abortert roman, eller et løsrevet stykke uten poeng. Stort sett dreier de seg om mennesker som på forskjellig vis har møtt en mental murvegg. Folk som plutselig ikke finner noe poeng i sin egen eksistens, eller omgivelsenes, for den saks skyld. Det er såre saker, men slett ikke uten humor, med en rekke små betraktninger som sier så mye mer enn de få ordene setningen består av.
Som i «Hvitløk og ekspansjonsskruer» hvor hovedpersonen tenker tilbake på sin oppvekst med friskusforeldre som hele tiden dro ungene ut på turer i naturen, rustet for det meste: «Mennesket mot elementene, alt sammen omhyggelig regissert.»
I «Livløs» fortelles det om en mann som ikke har noe futt i pungen, og på noen få sider tegner Jensen opp hvordan et forhold går rett i veggen på en rolig, men utrolig intens måte. En slags motsats finner man i «Sorti», men med en tilsvarende negativ utgang. Den novellen tar virkelig tak i det motløse mennesket, som for hvert minutt finner mindre og mindre grunn til å gjøre noe som helst, mens stemningen blir mer og mer paranoid.
Et par av novellene er noe mer anonyme, men rokker på ingen måte ved at boken er lysende.
MORTEN ABRAHAMSEN