Man føler seg litt robbet etter å ha lest antologien «Dikt fra fengselet». Man føler seg litt robbet etter å ha lest antologien «Dikt fra fengselet».
Hanne Bramness har ledet skriveverksted og redigert denne samlingen der ni innsatte fra Oslo fengsel beskriver tanker og følelser. Drøyt 40 dikt til sammen. For tynn som dokumentasjon, for fragmentert som antologi og for sprikende som diktsamling er dette en utgivelse som faller mellom flere stoler. Men først og fremst er det forstemmende at vi ikke blir bedre kjent med de innsattes egenstemmer, og med rikdommen i deres erfaringsbakgrunn.
Når boken lukkes, vet vi det vi visste fra før: at fanger lengter etter kjærlighet de også (som om vi ikke var fanger alle sammen), at fengselslivet ofte virker trist og meningsløst, at fanger også har (gode og dårlige) barndomserindringer. Dette er ikke de innsattes «feil». Kanskje har det å gjøre med undervisningsopplegg og/eller tekstutvalg. Noen enkelttekster stikker seg fram. Et dikt om en mors fatale torpedering av far-sønn-kontakt («Savn» av «James»), noen barndomsbilder fra Lahore (av«Shani»), flere morsomme og velformulerte dikt av «Adam M. Sivle».
Små eksempler, som hentet fra en bok leseren ønsker seg, men ikke får.
ARNE HUGO STØLAN