«Karsten Alnæs ringte meg og spurte om jeg kunne tenke meg å holde forfatterforedraget på årsmøtet. Det kunne jeg ikke tenke meg. Likevel sa jeg ja.»
Utsagnet er typisk for Per Petterson. Typisk for hans sjenerte, nærmest selvutslettende tilnærming til alt som har med forfatterrollen å gjøre. Det tok ham sytten år fra han som attenåring først forsto at det var forfatter han ville bli, til han endelig fikk tvunget seg selv til å fullføre en novelle. Den ble antatt og trykt. Han var forfatter. Så begynte jobb nummer to: å akseptere seg selv som «forfatter». Folk var jo ikke «forfattere» der han kom fra, de hadde skikkelig arbeid. De brukte ikke forfatterspråk når de uttrykte seg. Det gjør ikke Per Petterson heller. Han forteller om slitet med språket, å «tælje» ut et språk han kan stå for uten å herme etter de flinke. Han forteller om strevet med å forme forfatteridentiteten. Det gjør han i essaysamlingen «Månen over Porten», som utgis i dag. Den er skrevet over en periode på ti-femten år.
De som leste fjorårets suksessroman «Ut og stjæle hester», og føler at de gjerne ville visst litt mer om denne blide, beskjedne mannen med det ubeskjedne talentet, bør lese essayene hans. De er til å bli klokere av.
Om Petterson har trøbbel med å tilpasse seg sin tildelte nisje på Parnasset, har han aldri hatt vanskeligheter med selve litteraturen. Han har lest mye. Han har lest for livet, helt siden han skjønte at det ikke ville bli noen vanlig arbeiderkarriere på ham. Bøkene var blitt for viktige.
I disse tekstene deler han raust av sin lesning. De store klassikere så vel som ukjente navn. Han setter dem inn i konkrete sammenhenger. De har alle på besynderlige måter krysset hans vei, eller han deres. Han formidler leserens nysgjerrighet, undring og respekt for den ekte vare. Men først og fremst formidler han leselyst.
Essayskriving er vanligvis noe de kloke og velformulerte driver med, de som har tilegnet seg den store oversikten og gjerne deler av sitt overflødighetshorn.Per Pettersons essays er ikke slike. De er ujålet personlige, fulle av hengivenhet - og dødsens alvor. For det var dødsens alvor for en Grorud-gutt å se jobbtilbudene stryke forbi, mens han selv ikke kunne gi slipp på bokpermene.
Det er et alvor vi trenger å bli minnet om, både vi som lever av og for litteraturen, og alle de andre som står i ferd med å ta første skritt inn i bøkenes verden.
KNUT FALDBAKKEN