None
Åsne Seierstad har oppdatert sin kritikerroste debutbok fra 2000.
Hennes portretter av 14 serbere fra ulike miljøer er tilført en ny dimensjon ved at vi nå får følge dem over tid. Forfatteren har holdt kontakten med flere av dem de siste årene, og reiste til Serbia på ny i vår for å gjøre utfyllende intervjuer. Dette nye grepet har skapt en ganske annerledes bok.
I utgangspunktet fungerte portrettene som et korrigerende innblikk i en befolkning som har blitt demonisert av resten av verden. Vi fikk møte levende personer som fremsto som langt mer menneskelige enn mytene. Undertegnede savnet den gang en grundigere behandling av 1000-kronersspørsmålet: Hvordan kunne det skje at tilsynelatende vanlige mennesker plutselig begynte å oppføre seg som villdyr? Det svarer ikke Seierstad på i den oppdaterte versjonen heller, men nå virker ikke denne innvendingen så relevant lenger.
Ved å tilføre portrettene en tidsakse har hun gitt en skildring av serberes liv før og etter Milosevic, et svært interessant tema i seg selv. Det viser seg at den friheten og det lykkesamfunnet mange drømte om, slett ikke manifesterte seg så snart diktatoren var borte. Og blant dem som støttet ham, virker det heller ikke som om slaget er tapt.
Serbias historie skrives dag for dag, og Seierstad får klart frem at dette «annerledeslandet» fortsatt fortjener betegnelsen.
STEN INGE JØRGENSEN