Pedro Carmona-Alvarez' nye dikt fascinerer og forfører med solnedganger og stjerneskudd - et mylder av hendelser, historier, personer og detaljer.
«Prinsens gate» er et prosapoetisk erindringsforløp som beveger seg inn og ut av skiftende tider, steder, livsavsnitt og jeg-identiteter. Tempoet er høyt, språktonen pratende / fortellende, og de geografiske referansene spenner fra Sør-Amerika til Norge og Tyskland.
Troverdighet
Etter år med mye tankepoesi er det befriende å lese Carmona-Alvarez' umiddelbare tekstremser der sanseopplevelser, rytme og groove ligger under og drar fortellingen videre. For dette er gatevandringer der ulike fortellinger møtes, blandes og glir fra hverandre som strømninger i en elv.
Dette er ikke akkurat nye grep innenfor poesien. Beatpoetene, Dan Turell, Michael Strunge og den sene Nils Yttri er referanser som uvilkårlig melder seg under lesningen. Men Carmona-Alvarez har presisjon, teknikk og utholdenhet nok til å gjennomføre sitt eget prosjekt med troverdighet, og med noen flere spy-, whisky- og sædflekker på prinsekappen enn da vandringen startet en gang i barndommens gate.
I tillegg reiser han viktige spørsmål om forholdet mellom språkgenrer og virkelighet. ...«slakteren / / er ingen metafor / / han ga oss kjøtt og pølser,» skriver han blant annet. Og det er neppe et tvilrådig dikter-jeg som avslutter med følgende hjertesukk:
«Dette går aldri bra / / jeg er for lat til å skrive prosa.» Tvert imot viser det til en forfatter som også kan utnytte latskapen kreativt.