En dag i 1978 blir et ungt ektepar myrdet i huset sitt i den avstengte telemarksbygda Juvdal. Barnet deres, Siv, blir slått varig bevisstløs. Av hvem?
Det greier ingen å finne ut.
Da saken etter 25 år skal foreldes, drar den foretaksomme TV-reporteren Kristin Bye og den berømte Dagblad-journalisten Gunnar Borg med fullt team opp i bygda for å løse gåten i et dokumentarprogram. Det greier de ikke.
Tvert om blir det begått et nytt mord der oppe. Det bidrar imidlertid til gåtens løsning. Men først og fremst får Oslo-folkene hjelp av en synsk dame de har tatt med seg. Hun har helt ekstraordinære telepatiske evner.
«Åndebrett»
Dessuten kommer de over et gammelt «åndebrett»: Gnir man på det kan man se inn i fremtiden.
Det er de store trekk i Tom Egelands nye bok. En hovedvekt legges på spiritistiske seanser, spøkelser, telepatiske overføringer av 25 år gamle erindringsbilder og annen «synskhet»:
Ved hjelp av «telepatiske kanaler» og det rare speilet kan den medbrakte spåkona Victoria fortelle nøyaktig hvem morderen var.
Bare dill og vås, alt sammen, etter min mening. Når det er sagt, må man innrømme at historien er ganske godt fortalt. Det er en rutinert skribent som har laget dette, og det er avgjort med en viss spenning man følger den komplett umulige handlingen.
Drøvtygging
Godtar man at det er en ren røverroman kan man få atskillig underholdning ut av boken. Selv om den også i seg selv innebærer enorme longører, utallige gjentagelser, side på side med drøvtygging av mulige motiver, gjengivelser av brev og lignende.
Man står på stedet marsj både her og der. Men skitt au - er du villig til å svelge sprøytet og bære over med det langdryge, har du en artig fortalt thriller foran deg. Fra et miljø forfatteren har godt kjennskap til.
Yngvar Ustvedt