Årets bok fra Lars Saabye Christensen er en novellesamling bestående av tolv fortellinger. Flere er i velkjent territorium, med handling fra frognerområdet på sekstitallet.
Det er en sympatisk, men noe tam samling. Få av novellene biter seg fast i leseren, selv om de selvsagt er godt skrevet, så er sjeldent karakterene eller episodene som fortelles, spesielt interessante. Hederlige unntak er det, men det smeller aldri.
De er jevnt over skrevet i en sorgmunter stil, om mennesker som ikke føler seg helt veltilpass med sin egen situasjon, men aldri i en slik skummel og gripende variant som fjorårets sterke roman «Maskeblomstfamilien».
Det har blitt ganske koselig, med en til tider mørk undertone.
Spredning
Av høydepunktene finner man «Hjælpemannen», om et heller mislykket forsøk på å flytte et flygel, hvor det hele kulminerer i en herlig hevnvariant. Også «Pretty Things», med en handikappet gutt som hovedperson, og «Radio», om guttestreker som nesten får et globalt omfang, er skarpe og fine noveller.
Boken byr på en spredning både innholdsmessig og i kvalitet.
Fra det virkelig bra - som man lett forventer seg av denne forfatteren - til små skuffelser.
Med Lars Saabye Christensens nærmest ufattelig store og sterke bakkatalog er det lov å ønske seg mye, men man kan vel ikke kreve fulltreffere hver gang.
MORTEN ABRAHAMSEN