En intellektuell kvinne står igjen i fokus i Hanne Ørstaviks nyeste roman, som stiller grunnleggende spørsmål knyttet til det å uttrykke seg og kommunisere med andre.
Liv er 35 og har vært prest i en liten by i Nord-Norge i et år. Før dette var hun doktorgradsstipendiat i teologi i Tyskland. Hun undersøkte sameopprøret i 1852 - som endte blodig og er nedtegnet i en beretning som skurrer.
I lokalsamfunnet nær åstedet må den ferske kapellanen rykke ut da en ung jente har hengt seg, samtidig som en relasjon med tragisk utfall under tysklandsoppholdet hjemsøker henne.
Søker sannheten
På et stramt, gjennomkomponert vis spilles de tre tidsplanene ut mot hverandre i Livs kvernende bevissthet. Hun gransker teologien og menneskene med livsalvor, parallelt med at hun beveger seg i omgivelser og landskap som skildres tett og klart.
Det er noe sannhetssøkende i Ørstaviks diktning som tidvis oppleves som dogmatisk og strengt for denne leseren.
Men i årets roman vektlegges en mer åpen søken, som også handler om å forholde seg til andres perspektiv, selv om man sliter med å bevege seg ut av seg selv. Refleksjoner stilles opp mot handlingslammelse, og ord mot gjerning.
Dette løfter romanen til en utforskning av menneskelige og ordmessige begrensninger - og en lengsel etter språket som et møtested.
SUSANNE HEDEMANN HIORTH