Da Toril Brekke i 1994 skrev kjemperomanen «Granitt» om steinarbeiderne i Halden-området, gjorde hun et mesterskudd. Det samme gjør hun dessverre ikke med bestillingsverket «Bergskatt».
Det handler også om steinarbeidere - de som grov ut og drev de store Orkla-gruvene i Meldalen på 17-1800-tallet og skapte gruvesamfunnet Løkken. Som igjen dannet utgangspunktet for storkonsernet Orkla.
Den største svakheten ved boken er at den ikke er noen roman, til tross for noen oppdiktede personer. Den er også en slags bygdehistorie. Dermed blir den en hybrid, en blanding av to helt forskjellige arter. I dette tilfellet har det ført til at forfatteren hopper fra det ene til det andre i et tempo som virker trettende - selv om hun gjør sitt beste for å binde det hele sammen ved å konsentrere seg om en enkelt familie av rødhårede figurer.
Best forteller hun om selve arbeidet i gruvene; om slitet, de grufulle ulykkene og sykdommene. Og om kameratskapet, samholdet, avstanden mellom de lutfattige arbeiderne og de velstående kondisjonerte. Her er hun på hjemmebane. Hun vet mye både om gruvedrift i gamle dager og om undertrykkelse av arbeidsfolk. Godt skriver hun også om naturen.
De milevide (senere snauhugde) skogene, de ville elvene, fjellene der man i en fjern fortid på mystisk vis kom over en rik åre av skinnende kobber. Det er menneskeskildringen man butter ved. Det fortelles mengdevis av episoder om en vrimmel av folk. Men man blir liksom ikke helt med noen av dem. Fremstillingen blir flimrende, man mister lett interessen.
En svært skiftende roman, altså. Med enkelte ypperlige fortellinger - men også med en uendelighet av topografiske detaljer.
YNGVAR USTVEDT