Det merkes at Heidi Linde har gått manusforfatterskole, for hun har svært så visuelle, håndfaste fortellergrep.
I sin forrige bok «Under bordet» foregikk alt viktig under bordet og fasadeklatringen oppå.
I årets roman «Juggel» sitter bokens hovedperson Mai i bilen på vei til en begravelse og tenker tilbake på hvilke barndomserfaringer hun kan bruke til å bygge sitt videre liv på.
Linde må være for litteraturen det Øystein Sunde er for sangtekstene. Hun griper fatt i et allerede godt folkeeid begrep og opphøyer det til litterær metafor. Lindes språk holder grei sidevenderkvalitet, men det røsker ikke tak i oss.
Mai vokser opp i et kvinnefellesskap, mor og mormor. Hun besøker faren i Sverige hvert år, men de forblir fremmede overfor hverandre. Linde får best dreis på språket når hun beskriver kontaktløsheten mellom far og datter. Med seg har hun en mistro til menn, kjærligheten og ekteskapet. Ikke ett av ekteskapene hun ser venninnene vokse opp i, er lykkelige. Derfor satser Mai på hardt arbeid og god utdanning for å være godt skodd i livet. Hun lærer også at skjønnhet og herretekke ikke alltid er sikre vinnerlodd. Mai stilles overfor de samme veikryss i livet som sin mor, men ser og har gudskjelov flere valgmuligheter enn henne. Leseverdig om å se sin familiehistorie, men likevel ta sine egne valg.
BERIT KOBRO