Et sted ved Gandsfjorden i Rogaland driver en mann og setter opp hus på farens eiendom.
Arbeidet er en del av noe tyngre. Noe uoverkommelig. Jeg-personen i Henrik Nor-Hansens tredje diktsamling søker med kirurgisk presise selvobservasjoner å formidle en livssituasjon faretruende nær det meningsløse, om han arbeider på tomta, holder senga, rusler små turer, eller ser på drømmene sine. Det er fornuftens utilstrekkelighet som rir ham og formuleres i overraskende paradokser:
«Det verst tenkelige utgjør mesteparten av det tenkte»; «Ved tungt arbeid blir tankene så fremmede at de kan tas for drømmer». Farens død forsterker lengselen etter innsikter utenfor tanken. Og tomtearbeidet blir også et arbeid innenfor kroppen. Nor-Hansens prosadikt formidler noe viktig om hva som skjer med oss når jordsmonnet og rammene for vår opplevelse av trygghet, mening og jeg-identitet brytes opp. Men han er avhengig av overraskende og originale punchlines som kan ligge inne i de prosaiske språkføringene og bryte opp lesningen.
De finnes mange steder, og treffer helt herlig. Andre steder blir det for pratsomt og småpompøst, med velartikulerte setninger som ikke helt holder hva de lover.
ARNE HUGO STØLAN