Så har norsk hiphop rundet 20 år og blitt voksen.
Med boka «Hiphophoder» dokumenterer journalist Øyvind Holen norsk hiphophistorie, fra den voldsomme oppblomstringen i kjølvannet av Harry Belafontes film «Beat Street» i 1984, via lange perioder som undergrunnsfenomen til gjennombrudd for norsk rapmusikk på midten av 1990-tallet og de siste års oppblomstring av band og særpregede hiphopstemmer rundt om i landet.
Boka er et overflødighetshorn av faktamateriale. Det er få utgivelser, ziner, klubber og viktige begivenheter som ikke er med. Likevel klarer Holen med engasjerende penn å lede oss gjennom det overveldende stoffet.
Bokas hovedstyrke ligger i omfattende bruk av intervju med sentrale aktører, og avsnittene om for eksempel Leo (A-Team og B.O.L.T Warhead), Apollo, MC Cey og Equicez gir sterke innblikk i hvordan det blant annet kan arte seg å vokse opp i Norge og slite med en profittorientert platebransje. Avisutklipp er med på å krydre fremstillingen, samt gi et inntrykk av mediers vekslende holdninger gjennom tidene.
Av og til blir fremstillingen for nærsynt, og jeg savner klare forsøk på å problematisere noen av de underliggende problemstillingene. Hva vil det for eksempel si å ha et «nasjonalt særpreg» i en global musikkvirkelighet? Alt i alt dokumenterer «Hiphophoder» en vital, viktig, men ofte misforstått og til tider oversett del av kulturlivet i Norge som bør leses av hiphophoder så vel som kulturjournalister og politikere.
Carl Petter Opsahl