En artikkel kan være så mangt. Litterært betyr det jo «selvstendig skriftstykke i avis». Men diktning? Ja. I alle fall er Dag Solstad dikter også i sine artikler.
Derfor er det så avgjort riktig av forlaget hans å utgi «Artikler. 1993-2004». Alle Solstad-lesere vil ha like stort utbytte av å lese dem som av romanene. De fleste av dem har stått på trykk før. La så være - for Solstads skrivekunst er så stor, hans skriveglede så smittende også i avisartiklene at nesten alt virker friskt og nytt - kanskje bortsett fra det store essayet om engelske konger på 1400-tallet. Skribenten spruter av fortellerglede, angrepslyst, aggresjon, kjærlighet til mennesker og steder, til kunst og litteratur, til fotball og vandringer i bygater og mye mer. Han legger for dagen en intelligens, en klokskap og evne til resonnement som er imponerende - og inspirerende. Man kan nok synes at han kretser vel meget omkring de litterære vennene - og uvennene - fra 1960-og 70-årene.
Fortellerglede
Men han skriver da om utenlandske kunstnere også - glimrende om Pentti Saarikoski, for eksempel, og om aldrende mestere som Henrik Ibsen, der han ellers er lovlig subjektiv. Essayet «Endelig en røst fra graven» - om gamle Ludvig Daaes datter og hennes opptegnelser - er en ren perle, storartet lesning. Og dem finnes det flere av. Legg så til at også i artikkelprosaen - ja kanskje særlig der - blomstrer den solstadske (og ufrivillige?) humor som aldri før. Man ler høyt og ubehersket ved mange av formuleringene denne merkelige og morsomme skribenten kommer med. Garantert kjære leser: Dette er en bok du vil ha glede og utbytte av.
YNGVAR USTVEDT