Hektisk skjebnesymfoni

Som komposisjon betraktet inneholder Ketil Bjørnstads siste roman det meste.

Det vil si litt for mye. Det åpner dramatisk. En drukningsdød igangsetter avgjørende prosesser i det ganske dysfunksjonelle familielivet til det unge pianotalentet Aksel Vinding. Den veslevoksne hovedpersonen kaster de fleste fortøyninger - til skole, vennskap og vanlig sosialt liv - for å gi seg musikken helt i vold. Målet er den store pianokonkurransen for unge talenter anno 1968, og hensikten synes å være en form for oppfyllelse. Av egne drømmer, av uuttalte forventninger og tause føringer. Musikken, de store komponistene og de klassiske mesterstykkene, blir det rammeverket som livet skal få plass innenfor. Lest på denne måten er «Til musikken» en fin skildring av tonekunstens makt og avmakt. Å skrive om musikk er like vanskelig som å danse om arkitektur, er det blitt sagt. Men Bjørnstad mestrer kunsten.

Som så ofte i denne forfatterens bøker er kvinnen det bevegende element.

Enten det nå er moren, søsteren, pianolærerinnene eller de jevnaldrende venninnene. Blant de siste er Anja Skoog, den mystiske men ytterst tiltrekkende jenta fra nabolaget som mye av handlingen etter hvert kommer til å dreie seg rundt. Det hele bygger selvsagt opp til en voldsom finale. Og nettopp her ligger også romanens største svakhet. Forfatteren vil ha plass til litt for mange elementer, og resultatet blir mer hektisk enn gripende. En mer avdempet slutt ville bedre ha ivaretatt historiens grunnleggende alvor.