Fra å være ung og lovende har Ingeborg Arvola nå fylt tretti år og blitt behengt med både priser og invitasjoner.
Den tredje romanen for voksne er da også et solid stykke forfatterhåndverk. Å legge språket i et lite barns munn er aldri lett. Arvola gjør det heller ikke enklere for seg selv når hun velger et tett, rystende miljø som på samme tid kveler barnet og får det til å implodere av ensomhet. Den lille jenta lengter alltid etter et fang å krype opp i, øyne og hjerter som ser henne. Men det er helst når hun gjør «rampestreker» at hun får oppmerksomhet. Enkel barnepsykologi, men effektivt litterært tema. Der andre lignende fortellinger (og dem er det mange av) ofte forskrever seg mellom kravet til et barnlig språk og makrounivers og kravet om bred litterær verdi, greier Arvolas tekst seg forbi alle skjær. Hun skaper et mektig portrett, sårt og svart som humoren i boken. Suget fra en nær ventende avgrunn trekker i både hovedperson og leser. Romanen er gripende uten å være melodramatisk. Scenene der den stakkars ungen utfolder sin frustrasjon er til tider sjokkerende, uten å virke sammenhengsløse eller oppkonstruerte. Språket holder sin tette, personlige og medrivende tone helt til siste side, selv om fortellingen liksom hovedpersonen noen ganger svever i et slags avstandsskapende limbus.
MAY GRETHE LERUM