Selvoppholdelsesdriften er utrolig sterk. Derfor må det en enorm smerte og elendig selvfølelse til for at livsviljen slipper.
Susanne Agerholms «Liv laga» handler om tobarnsmoren Signe som har krysset barndommens minefelt med sin mentalt syke mor og har fått store psykiske skader.
Det er blitt en optimistisk, men langt fra lettvint roman om et selvmordsforsøk og helbredelsesprosessen etterpå. For å overleve har Signe måttet sky kjærligheten og klare seg uten selvtillit. Prisen for å være sin mors mor er høy, med ørlite livsrom og tap av egenverd som resultat. Hun har ikke kunnet gjenkjenne egne behov. Men sjelen er forunderlig.
Forsømte grunnleggende psykiske behov sprenger seg fram likevel i en eller annen form, skaper kriser på ubeleilige tider for å tvinge oss fram til helse.
Får krisehjelp
Signe er heldig og får hjelp fra et kriserammet helsevern. Hun blir langtidsinnlagt, hjelpes til å vokse, bli sin egen, kjenne på egne behov og fremfor alt å leve for sin egen del.
Tilfriskningen preges av strikking, skiturer, korridorvandringer, møter med andre tunge livsskjebner og viktigst, psykiateren Beate. Hennes vei til psykisk helse kan avleses i hennes strikkemønstre fra stripete håndklær til en kunstferdig selvkomponert genser i hønsestrikk. Etter hvert makter hun å kjede sammen de forskjellige elementene i livet sitt til en helhet. Kriser er forbedringenes mor.
BERIT KOBRO
Susanne Agerholm:
«Liv laga»
Roman 382 sider
kr. 338,- Aschehoug