Et gammelt, forlatt kysthotell som var populært blant velstående afroamerikanere i mellomkrigstiden, er et sentralt åsted i Toni Morrisons nyeste roman.
Nobelprisvinneren utmerker seg først og fremst som forteller, og hun presenterer her folk du ser klart for deg og scenarier som gjør inntrykk. Samtidig er mange stemmer og perspektiver involvert i denne fortellingens kompliserte innkretsing av fortiden, som kun gradvis avdekker et intrikat nett av relasjoner. Sentralt står hotelleieren Bill Cosey - som selv etter sin død spiller en avgjørende rolle i livene til ulike kvinner. Særlig de to bitre damene Heed og Christine, som til å begynne med virker fulle av islagt gammelt hat til hverandre.
Afroamerikansk historie blir et bakteppe, som likevel tilfører også denne romanen en politisk dimensjon, nærmest ved nødvendighet. Det er noe brutalt og samtidige reelt ved Morrisons univers; omstendighetene blander seg uunngåelig inn i skjebnene, og fortiden preger folk dypt. Samtidig har denne romanen et gåtefullt preg - og fortellingen letter sakte på nye lag med informasjon, som en rekke slør.
Men jeg vet ikke om det er en kommende klassiker som skjuler seg bak. Morrison-fansen vil sikkert få sitt, men jeg ble ikke bergtatt - ei heller av språket.
SUSANNE HEDEMANN HIORTH