Hva gjør man med en Tornerose som lengter etter en dypere søvn? Eller en Rødhette som søker ly og le i ulvemagen?
Ingvill Solbergs nye dikt befinner seg i spenningssonen mellom svalene og muldvarpen, mellom det som trekker ned og kapsler inn og det som vil løfte seg opp i frihet.
Med litt velvilje kan samlingen leses som en utviklingshistorie. Naturbilder og referanser fra eventyr og myter danner bakteppet når dikter-jegets prosess skildres som en livsferd mellom død og gjenfødsel, mellom søvn/drøm og søvnløshet, mellom hjelpeløshet og styrke, galskap og fornyelse. Et kjellerliv og en institusjonsinnleggelse blir viktige stoppesteder underveis. Solbergs beste dikt er melodiske, såre og stillferdige; dette er en forfatter som søker det enkle og ekte fremfor det virtuost imponerende. Men i diktningen er det enkle ofte det vanskeligste av alt. Og samlingens svakheter er da også åpenbare: stereotype billedrekker, masete gjentagelser og lite originalitet. En tretthet som smitter over på leseren.
ARNE HUGO STØLAN