«Austerlitz» er en av de rareste, mest interessante og mest betagende bøkene jeg har lest på lenge.
En historie om et europeisk menneskes skjebne i vår tid, fortellingen om en person som fra barndommen av ikke har visst hvem han var. En historie så velskrevet og stimulerende at man føler seg dypt beriket etter å ha lest den.
I jernbanerestauranten i Antwerpen sitter en litt forsagt engelskmann og venter, kommer i snakk med en annen ventende som kaller seg Austerlitz og er tsjekkisk jøde. De to blir venner, treffes igjen og igjen på barer og kafeer i England, Frankrike, Tsjekkoslovakia. Austerlitz utleverer sitt livs historie - fra han i 1939 som femåring ble sendt hjemmefra til England for å unngå de tyske jødeforfølgelsene, til han sitter på det ufyselige nye Nasjonalbiblioteket i Paris en menneskealder senere og endelig finner fram til hva farens (og morens) skjebne har vært. Da har vi fulgt ham i hans mer eller mindre dyptborende mentale utforskning av et europeisk menneske fra 1900-tallet.
Han opptrer som ren arkeolog i sin utforskning av fortiden. Lag på lag av historie blir gravd vekk, inntil han synes han står ved tingenes vesen, sin egen identitet.
Fortellingen er utstyrt med gamle fotografier av de mange omtalte steder og mennesker. De virker både dokumentariske og høyst gåtefulle. Altså ingen alminnelig roman. Men en blanding av skjønnlitteratur, historie og naturvitenskap. Et helt kapittel handler for eksempel om møll, alminnelige møll. Sebald har noe helt nytt å fare med. Noe nytt og fruktbart, litterært sett. Boken er tung, av og til som bly. Men meget givende - for den som elsker å lese.
YNGVAR USTVEDT