Dette er en av de frykteligste bøker jeg har vært borti - om dommen til døden gjennom tidene og eksekveringen av den.
Til dels godt dokumentert - men nettopp derfor så mye mer forferdelig. Det har åpenbart ikke vært ende på alle de skrekkinnjagende måter man har tatt livet av dødsdømte mennesker på opp gjennom historien i de vestlige land: brenning på bål, henging i galge eller ved fallem, knusing med steile og hjul, steining og drukning, ihjelpisking og garrottering, øksing og guillotinering, gassing og elektriske stoler og nå til sist: injeksjon av giftige stoffer.
Man blir rett og slett syk om hjertet av å lese en sånn bok i ett strekk - forfatteren fraråder det da også i sitt forord. Det blir så altfor mange rene lass av grusomheter og pinsler på en gang. Har man ikke vært motstander av dødsstraffen før, blir man det i alle fall av denne boken.
Og det har øyensynlig også vært forfatterens hensikt. Dødsmåtene blir inngående beskrevet. Bødlenes personer og deres virksomhet likeså. Særlig vekt synes forfatteren å legge på avlivingsmåten i visse stater i USA. Der finnes det ingen bødler. Bare medisinsk personell som gir sprøyter. I hvite og pene sykerom blir de dømte spent fast på injeksjonsbenker for å lide en usynlig død. Forfatterens mening er åpenbart at denne avrettingsformen er nesten enda mer barbarisk og forferdelig enn fortidens mer åpent brutale metoder.
Boken er viktig, og den har et sterkt budskap.
Men den er ikke godt skrevet. Språket er vaklende, og forfatteren ynder å bruke slike ord som «kvalitetssikringstilnærming», «post-eksekusjonistisk dødsstraffarena» og når man svarer på noe, så «responderer» man.
Han begår også feil, det gjør jo alle som skriver så tykke historiske bøker.
Men hva ligner det å skrive at de siste henrettelser i Norge fant sted i 1876? At dødsstraffen i vårt land «gikk inn i historien» på dette tidspunkt? I forbindelse med at 37 personer ble henrettet i Norge i tidsrommet 1945-48, foregikk det også en langvarig, heftig og interessant debatt om dødsstraffen i seg selv. Den skulle absolutt ha vært referert i en bok som denne.
YNGVAR USTVEDT