Vidkun Quisling ble skutt 24. oktober 1945 på Akershus festning. Da var det gått 70 år siden den siste lovlige henrettelsen i Norge hadde funnet sted.
Det var et avgjort tilbakeskritt i rettskultur at dødsstraff ble gjeninnført. Men regjeringen i London hadde under krigen funnet det nødvendig å utferdige skjerpede bestemmelser om dødsstraff. De kom til anvendelse etter frigjøringen. 72 personer ble dødsdømt. 37 ble henrettet - 25 nordmenn og 12 tyskere.
Var dette rettferdig? Eller var det galt - et vitnesbyrd om en ny og mer barbarisk rettspleie? Om dette utspant det seg meget heftige diskusjoner - i pressen, på Stortinget, i folket selv. Noe endelig svar ble ikke avgitt. Men svært mange var lettet da påtalemyndigheten i 1948 forsikret at de ville avstå fra alle krav om dødsstraff.
Om alt dette og mer til skriver Lars-Erik Vaale i sin bok «Dommen til døden» - hvem de henrettede var, hva de hadde gjort, på hvilken måte de ble avlivet. Og om hva folk mente om dette, om debattene som raste omkring den omstridte straffen. Det er blitt en sober og meget saklig beretning om det som skjedde, og om bakgrunnen for det. Her finnes ingen dveling ved nedverdigelsene, ingen svelging i lidelsene slik det gjorde i Thorkild Hansens bok om Hamsun.
Vaale er vitenskapsmann til fingerspissene - objektivt refererende, lyttende til alle de stridende parter. Kanskje kunne han ha gått noe mer inn på spørsmålet mange stilte; ville dødsstraffen føre til at vi fikk et råere og mer demoralisert samfunn? Kanskje burde han ha understreket at de henrettede var en slags syndebukker. - Vi har skutt dem, skrev Sandemose. - Ja, og hva så? Meg hjalp det ikke noe. Hjalp det deg noe? Naturligvis ikke. Det var den gamle troen på frelse ved en ørkenbukk som var ute og gikk.
I alle fall skulle Vaale etter min mening ha fortalt mer utførlig enn han gjør om hvilke følger henrettelsene fikk hos de pårørende. Det ble jo dem som kanskje led tyngst og lengst. Og de var jo uskyldige. Men stort sett er Vaales bok den første objektive og samlede fremstilling av dødsstraffen i Norge etter krigen.
Ekstra verdifull er den ved at den stiller bruken av slik straff i vårt land opp mot etterkrigsoppgjørene i Danmark og Nederland. Vi har åpenbart ikke så mye å skamme oss over i den store sammenheng.
YNGVAR USTVEDT