«Førstebetjenten og tausheten» er Håkan Nessers femte bok i serien om førstebetjent Van Veeteren og hans kolleger. Og nummer ni i norsk oversettelse.
En anonym kvinne ringer politiet og påstår at en ung jente er forsvunnet fra en konfirmasjonsleir hos den kristne sekten «Det rene livet». Sektens ledelse savner imidlertid ingen.
Van Veeteren oppsøker den søvnige småbyen Sorbinowo, og gir seg til å stille ubehagelige spørsmål til sektens medlemmer. Og blir møtt med en mur av taushet. Sektens leder Jellinek føler seg forfulgt og trakassert av nettopp slike som førstebetjenten og hans menn og kvinner. Har tidligere sonet en dom for overgrep på barn. Så dukker det første liket opp...
En enkel sak med andre ord? Nei da. Håkan Nesser gjør det som vanlig ikke lett, hverken for seg selv eller leseren. Nessers varemerke er jo nettopp det psykologiske spillet rundt ugjerningen, og med den lukkede sekten satt opp mot Den Andre Verden, får han mange og overraskende kort å legge ut.
Likevel må det sies at «Førstebetjenten og tausheten» ikke på langt nær holder det høye nivået som denne forfatteren har bevist at han evner å nå i seriens beste bøker. Bokens styrke blir i dette tilfellet ikke selve plottet, men forfatterens evne til å mane frem en stemning av uhygge som virkelig sitter. Håkan Nesser er aldri dårlig, men som regel er han uendelig mye bedre enn dette.
Ingvar Ambjørnsen