Det tilsynelatende umotiverte drapet på en eldre mann i en av Reykjaviks forsteder etterlater få spor å jobbe med for Erlendur Sveinsson og hans politikolleger. Bortsett fra en gåtefull beskjed festet til liket, og et gammelt, uskarpt fotografi.
Utstyrt med disse tynne ledetrådene og en stor porsjon gammeldags stahet legger etterforskerne ut på morderjakt i det regnfulle, islandske høstmørket.
Dermed virvles leseren inn i en krimintrige som så visst ikke mangler hverken ytre eller indre dramatikk:
Snedig
Gamle drap, unevnelige overgrep, løsrevne bibelsitater, åpnede graver, arvelige sykdommer og moderne genforskning hektes snedig sammen, og snart kommer uhyggen krypende.
Den lukter bokstavelig talt råttent.
Arnaldur Indridason har skrevet en skikkelig cliffhanger av en bok.
Stramt
Overgangene sitter som skudd, språket er høyeffektivt og handlingen drives hele tiden stramt videre. Erlendur, bokens hovedperson, er akkurat så middelaldrende og sliten som en god snut skal være.
Og har de obligatoriske bekymringene på hjemmefronten. Her står få effekter uprøvd, uten at det på noen måte ødelegger spenningen.
Overbevisende
Det er ikke hver dag det lanseres islandske krimforfattere her til lands. Desto gledeligere at Indridasons første bok på norsk holder et slikt overbevisende høyt nivå.
Så hvis du skal lese bare én ny kriminalforfatter i år - som garantert ikke er svensk - er Arnaldur Indridason og «Myren» et godt valg.
SINDRE HOVDENAKK