At kokker skriver kokebøker og politikere prøver å påvirke historieskrivingen med sine memoarer er godtatt.
Men hvordan skal det gå når politifolk utlært i pekefingervalsen skal skrive spenningsbøker? Hva kan de tilføre?
Etter å ha lest politikrimdebutanten Jørn Lier Horsts «Nøkkelvitnet» er svaret «en hel del».
Treg start
Til tross for treg oppstart med flatt språk av typen «hjertet hamret så det nesten gjorde vondt» og utbrodering av selvfølgeligheter, tar boken seg opp.
Den byr på et politimiljø som virker såpass ekte at vi ser for oss de sure, kalde kaffeskvettene, mishandlede potteplanter med brunflekkete blader og politiforhør med autentisk farge.
Boken har en stigende spenningskurve og troverdig plott, selv om det ikke er vanskelig å gjette hvem morderen kan være.
Autentisk
«Nøkkelvitnet» bygger på en autentisk uoppklart åtte år gammel drapssak. Jørn Lier Horsts tidligste erfaringer som politimann var å holde vakt på åstedet for det brutale drapet på pensjonisten Ronald Ramm.
Et annet skjellsettende inntrykk var å være vitne til et verditransportran. Begge disse erfaringene er brukt i romanen. I boken heter drapsofferet Preben Pramm og politimannen William Wisting. Til tross for likhetstrekkene mellom Ronald Ramms og Preben Pramms endelig, er historien oppdiktet. Horst mener han har sikret Ramms ettermæle gjennom samtaler med datteren.
BERIT KOBRO