Historien avgir et utmerket krydder til enhver thriller, har Robert Wilson sagt. Og det er sant og sikkert. I bøker som «Et lite drap i Lisboa» og andre har Wilson gitt fremragende bevis på det.
Også i hans «I selskap med fremmede» som nå kommer på norsk, dreier det seg om vår samtidshistorie, fra bombingen av London i 1940 til avslutningen av den kalde krigen i 1990. Tidens spioner står i sentrum. Etterretningsfolkene.
Overvåkerne. På ferde i Portugal, England, Øst-Tyskland.
Wilson har en fortellerappetitt som er enorm. Det er ikke den detalj i byene, ikke den ting i spionfaget han ikke har greie på, later det til. Alt skal med. Et hovedmotiv er imidlertid tyskernes arbeid med å fremskaffe «hemmelige» våpen, raketter med atomstridshoder.
Og de alliertes desperate forsøk på å hindre dem i å skaffe seg slike. Mye av den omfattende spioneringen som foregår i Lisboa under krigen, dreier seg om dette.
Hovedpersonene, den engelske Anne og tyskeren Karl Voss, som begge tilhører spionmiljøet i det arnested for intriger som Lisboa var under krigen, blir glad i hverandre. På dramatisk vis skilles de da krigen går mot slutten, men forenes igjen i Øst-Berlin i 1971 der Anne da arbeider for russerne (KGB) og han for østtyskerne i STASI. Deres endelikt skal ikke avsløres her. Men dramatisk er det. Store deler av den meget langstrakte fortelling er praktfull lesning. Spennende. Ytterst overraskende og innsiktsfull. Men Gud bevare meg for avgrunner av intetsigende beskrivelser man også får servert. Det hender jo at Wilson går på tomgang. Boken kunne med fordel vært forkortet. Likevel: forfatteren har så grundige kunnskaper om vår tids politiske (og militære) historie at han må interessere.
Han vet imponerende mye om samfunnene han lar sine personer opptre i. Og han skriver medrivende om mennesker, mest om bortkastede og ødelagte liv. Om ekle typer, brutale skurker, alle slags skumle personer. Skriver så det suser, rett som det er.
YNGVAR USTVEDT